Kuppel 16 er en serie på NRK som skildrer et fremtidssamfunn etter at klimakrisen er en realitet. Anton er av de privilegerte som får bo i en kuppel med familien sin. Inne i kuplene er det trygt og godt, her er de beskyttet mot ekstremvær, pandemier og sosial uro. De har frisk luft, de dyrker egen ren mat og de har en høy levealder. Ulempen med livet i en kuppel er at de lever isolert og i konstant overvåkning, noe som både er invaderende og frihetsbegrensende – særlig for en ungdom med behov for spenning, løsrivelse og det å lære seg selv å kjenne. Emma bor utenfor kuppelen. Moren er en av få som fortsatt har arbeid, mens mange er mottakere av grunninntekt. Det er de som fortsatt har yrker som algoritmer ikke erstatter, slik som kunstnere, skuespillere, dansere og annet skapende arbeid. Utenfor kuplene er det mange som er syke og som lider av lungesykdom, og medisiner koster mye penger, noe de ikke-privilegerte har lite av.
Anton og Emma blir kjent, og det viser seg at oss-vi-mentaliteten lever i beste velgående. MEN mennesket er menneske allikevel – med sin forutinntatthet, lett påvirkelig og fordomsfull, men og ett menneske med lengsler, ønsker, verdier og håp. Kuppel 16 skildrer Anton og Emma sin kjærlighetshistorie, i et tenkt fremtidsscenario som kan virke skremmende likt det samfunnet vi lever i dag med tanke på klasseskiller, klimakrise og kapitalisme, og ikke minst hvordan samfunnet kan utvikles hvis vi ikke får stoppet alt dette i tide. Vel verdt å se for både ungdom og voksne!
Hvorfor skal vi, som et av verdens rikeste land, godta et velferdssystem som ikke bidrar til økonomisk trygghet og forutsigbarhet for befolkningen, men som heller bidrar til å gjøre folk mer syke? Vi vet hva fattigdom gjør med familier og deres barn, og hvordan dette påvirker barndom og resten av voksenlivet (1). Vi vet at barn fra familier med sosial-økonomiske utfordringer har større risiko for å falle ut av skoleløpet, få lavere utdanning, falle ut av arbeidslivet, og de er mer disponert for psykiske og fysiske helseutfordringer. Dette forplanter seg videre i generasjoner (2). NÅR skal vi tørre å snu den onde sirkelen?
NÅR skal politikere forstå at det å investere i selve befolkningen og i den kommende generasjonen, vil komme hele samfunnet til gode? Investeringen vil føre til trygghet og forutsigbarhet for befolkningen, og dette vil forebygge mye av den uheldige utviklingen vi står ovenfor. Investeringen vil bidra til økt trivsel, mestring og opplevelsen av å tilhøre et felleskap. Denne investeringen kaller vi GRUNNINNTEKT.
Fredrik Solvang fra Debatten på NRK
15. november 2022 inviterte Fredrik Solvang til debatt om regjeringens forslag til dagpengekutt, samt endring av grunnlaget for rett til dagpenger, i en tid der flere og flere sliter økonomisk. Flere politikere, blant annet arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen (Ap), samt representanter fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet ble invitert, men de kunne ikke møte opp, med den begrunnelse at de tar hensyn til pågående budsjettforhandlinger. Høyre ønsket ikke å stille til debatt, med begrunnelsen om at Ap og Sp ikke skulle delta.
Av politiske representanter kom Kirsti Bergstø fra SV, som Ap og Sp forhandler med, samt Mimir Kristjànsson fra Rødt og Kjell Ingolf Ropstad fra Krf. Andre inviterte var karriererådgiver Vigdis Lamberg, NITO-advokat Andreas Moen, leder for AAP-aksjonen Elisabeth Thorsen (3) og Christian Poppe (4), som er forsker for økonomisk trygghet.
De andre fremmøtte er enslige, enslig forsørgende og unge som faller ut av arbeidslivet. De forteller om hvordan det er å være rammet av matfattigdom, som vil si å unngå måltider for å spare penger. De er preget av skam, som en konsekvens av å stå utenfor arbeidslivet, av å bli stigmatisert av systemet og ikke minst det å måtte få hjelp av både foreldre og voksne barn, i voksen alder. De forteller hvordan økonomisk utrygghet påvirker livskvalitet og psykisk helse, og at de ikke har råd til sosiale og kulturelle aktiviteter. Det er en brutal virkelighet for mange i et av verdens rikeste land!
Christian Poppe, forsker fra SIFO, forteller at forskningsindeksen viser at 50% av Norges husstander ikke er økonomisk trygge og at det er en fordobling av antall husstander som befinner seg i de to nederste inntektsgruppene. Matsentralen viser til sjokkerende tall over økning av mennesker som oppsøker gratis matutdeling. Tallene viser at de som sliter heller vil stille seg i en matkø, fremfor å oppsøke NAV.
22. november 2022 inviterte Fredrik Solvang på nytt arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen, samt Jan Tore Sanner fra Høyre, til debatt.
Solvang etterspør gjentatte ganger om politikernes konkrete tiltak, for å hjelpe mennesker i vedvarende lavinntekt, altså fattigdom. Dette er mennesker som mottar de laveste satsene på trygd og AAP, samt enslig forsørgende og minstepensjonister. Disse har fått økt utgiftene sine med 4 %, til sammenligning med de rikeste, som har en økning på 2 %. 71 % av minstepensjoniser, 63 % av uføretrygdede og 27 % av enslige forsørgere lever i vedvarende fattigdom, forteller Tor Morten Normann, seniorrådgiver i SSB. I følge Solvang er EU’s fattigdomsgrense i Norge beregnet til 260 100, som vil si 21 675 kr per måned. Minste pensjonsnivå er på 173 025,-, gjennomsnittlig uføretrygd er 254 168,-, AAP på 222 952,- og AAP under mennesker under 25 år er 148 635,-. Disse ordningene ligger under EU’s fattigdomsgrense., hele 11% av befolkningen lever i vedvarende fattigdom. Barnefattigdommen har økt jevnt siden 2011, ca 11% av barn, som vil si ca 115 000 barn. Tallene viser at NAV sine ytelser er for lave, i forhold til å kunne leve verdige liv. Satsene følger heller ikke realveksten i samfunnet. Politikerne kommer ikke med noen konkrete svar eller løsninger, forslagene de kommer med vil ikke hjelpe gruppen mennesker som allerede slet før korona og før denne økonomiske krisen.
Jan Tore Sanner snakker mye om arbeidslinja, og at det skal «lønne seg å være i arbeid» og at det er viktig at de som kan jobbe litt får muligheten til dette. Ebba Wergeland, arbeidsmedisiner, mener at politikere, både i Norge og i Europa, har gjort en stor feil i at trygden har blitt til en produksjonsfaktor for arbeidsmarkedet. Bistand skal mobilisere arbeidskraft, noe hun mener resulterer i at menneskelige behov kommer i bakgrunnen og adferdsstyring i forgrunnen. Wergeland sier at det oppstod et nytt menneskesyn på 90-tallet. Fra et tillitsbasert menneskesyn, der en har tro på at mennesker prøver å leve og forsørge seg selv etter beste evne, til en overbevisning om at mennesker ikke ønsker å jobbe, men «velger» å gå på trygd. Politikerne mente at mennesker manglet motivasjon, siden trygdene var for gode. Hun sier at dette menneskesynet gjennomsyrer sosialpolitikken, og gir et underliggende budskap til hele befolkningen. Hun mener at slagordene «Det skal lønne seg å jobbe» og «Vi skal gjøre arbeid til førstevalg», er med på å skape stigmatisering og fordommer om at stønadsmottakere «velger» trygd. Dette synet fører til mistillit, og målet til sosialpolitikken etter 90-tallet er at økonomisk utrygghet skal motivere folk til arbeid.
Sanner sier at vi må øke kompetansen! Hvordan gjør en det attraktivt å studere når en får 148 000,- i AAP som ung under 25 år. Satsene fra Lånekassa er heller ikke til å leve av, og mange som ønsker seg en utdanning, enten som ung eller eldre, har ikke råd til å studere. Samt mange som følger arbeidslinja lever allikevel i fattigdom, ofte som en følge av å være enslig forsørger.
Vi i Bien mener at en sikret grunninntekt kan være en god løsning på fattigdom i Norge og at det vil gi økt livskvalitet, samt bidra til et godt og trygt samfunn for ALLE.
Les hva BIEN Norge skriver om grunninntekt, og hvorfor Norge trenger grunninntekt nå:
