Av: Anja Askeland
Det er på tide med nye perspektiver, for kvinnebevegelsen har etterhvert blitt basert på patriarkatets premisser gjennom at den har beveget seg mot en kapitalistisk likestilling hvor det ikke er plass for reell kvinnefrigjøring.
Vi presser på for å få flere kvinner inn i ledelse og toppjobber, alle skal i arbeid og vi skal ha full barnehagedekning. Dette fører videre til at vi får en institusjonalisert barneomsorg, og menneskelige relasjoner blir i stadig større grad kapitalisert. Hjemmeværende blir fortalt at de er snyltere og ikke bidrar til samfunnet.
Vi måler samfunnsutviklingen ut fra BNP, men det er ikke et godt mål for å forstå helhetlig samfunnsutvikling. Et høyere BNP i seg selv kan ikke skape utvikling – det viser kun til økonomisk vekst. I tillegg til at BNP som måleenhet ofte er misvisende vet vi heller ikke hva som skjuler seg bak tallene.
Vekstøkonomi og utvikling er to ulike ting. Utvikling handler ikke kun om økonomisk vekst. Vi har skapt et samfunn bygget på økende forskjeller mellom fattig og rik, mellom de som har og de som ikke har, mellom vinnere og tapere. Og som gruppe er kvinnene taperne både økonomisk, sosialt og politisk.
En illustrasjon på hvor galt det kan gå hvis vi måler vår samfunnsutvikling ut fra BNP kan være hjemmehjelpen som gjør rent og lager mat og får lønn for det. Så lenge hun får lønn og bidrar over skatteseddelen regnes arbeidet hennes som verdifullt, men om hun gifter seg og fortsetter å gjøre akkurat de samme oppgavene vil hun bli «bare hjemmeværende».
Den samme parallellen kan vi ta med en mor som er hjemme med barna sine. Hun bidrar heller ikke til landets BNP. Men om hun får barna inn i barnehagen og tar jobb som barnehageassistent vil det utløse en rekke transaksjoner. Det offentlige subsidierer barnehageplasser, men om den reelle verdiskapningen for samfunnet blir større er et åpent spørsmål.
I markedsøkonomien og målingen av BNP eksisterer kun pengetransaksjoner. I det eksisterende systemet er derfor ikke arbeid som kvinner gjør i hjemmet og det å oppdra barn sett på som “arbeid”. Det finnes ikke noen anerkjennelse av at kvinner har forskjellige ønsker, ferdigheter eller behov, eller av at mødre velger bort arbeidsplassen for i stedet å gjøre det viktige omsorgsarbeidet.
Tidligere var kvinner pålagt å være hjemme, men nå skal kvinner være på arbeidsplassen. I dag er det ingen fleksibilitet. Uansett fortsetter store deler av kvinnebevegelsen å akseptere denne virkelighetsbeskrivelsen. Spørsmålet er om det ikke er på tide å ta opp igjen noe av den
intellektuelle og kreative kraften i den opprinnelige kvinnebevegelsen og diskutere omfordeling av rikdom og rettferdig organisering av arbeid.
Nå når arbeidsplasser blir automatisert bort, når formuer akkumuleres hos de rikeste, når arbeidsplassen stadig trenger inn i familielivet, og når kvinner har stadig høyere risiko for fattigdom fordi de har omsorg for sine familier bør kvinnebevegelsen spørre seg selv om hvordan vi skal finne kreative måter å beskytte, støtte og styrke kvinner utover bare å presse på for lønnet arbeid.
Store deler av kvinnebevegelsen mener at for å få kvinnene ut av fattigdom og inn i arbeidslivet må vi ta bort kontantstøtten. Det må lønne seg å jobbe sier de. Ganske enkelt har de da tatt bort en valgmulighet for disse kvinnene og rett ut sagt at omsorgsarbeid ikke er arbeid.
For at det skal være fritt må mødre og omsorgspersoner selv kunne velge og ha økonomisk autonomi. Det handler om å skape et godt og likestilt samfunn for oss alle, et samfunn som inkluderer alle og hvor alle har muligheten til å leve meningsfulle liv.
Barnetrygden har vært en suksess – det var i utgangspunktet en utbetaling til mor, ikke til barnet. Det kjønnsnøytrale språket skjuler det faktum at det er omsorgspersonen som mottar utbetalingen og i praksis gir en liten kompensasjon for deres ulønnede arbeid. Barnetrygden er en universell og betingelsesløs inntekt uavhengig av annen inntekt.
Et steg videre er grunninntekt, eller borgerlønn, som er en inntekt som utbetales betingelsesløst og til alle voksne individuelt, regelmessig og i form av kontanter. Utbetalingen skal være høy nok til at man skal kunne leve et aktivt samfunnsliv.
En grunninntekt gir trygghet for å kunne dekke sine grunnleggende behov, slik at man kan ha forutsigbarhet og mulighet for å planlegge sitt liv. For i det hele tatt å ha overskudd til å jobbe og delta i samfunnslivet trenger man denne tryggheten. Mange finner seg skviset i tidsklemma, noe som særlig gjelder for kvinner som oftest har hovedansvaret hjemme i tillegg til full jobb.
Kvinner befinner seg ofte i lavtlønnsyrker med lavere status og lønn. Grunninntekt vil gi frihet til å kunne si nei til en jobb om ikke arbeidsbetingelser og lønn er gode nok. Forhandlingsmakten til hver enkelt kvinne vil økes og det kan føre til en høyst nødvendig lønnsøkning i lavtlønnsyrkene, noe som vil bidra til å utjevne lønnsforskjellene.
At grunninntekt blir utbetalt ubetinget gjør det til et virkemiddel for menneskeverdet. Ingen trenger å gjøre seg fortjent til den. Man får det fordi man er et menneske. Det tar bort skammen og stigmatiseringen ved å motta offentlige ytelser. En grunninntekt vil øke verdigheten særlig for dem, men også for alle andre som driver med ulønnet virksomhet.
Kvinnebevegelsen bør åpne øynene for grunninntekt for en slik reform kan utfordre patriarkatet i sine grunnvoller. Kvinner eier mindre enn menn og tjener mindre enn menn over hele verden. I Norge tjener kvinner i gjennomsnitt 85% av hva menn tjener og eier langt mindre.
Kanskje det kjønnsnøytrale begrepet grunninntekt vil redusere deler av kvinnebevegelsens innvendinger om at kontantutbetalinger vil presse kvinner tilbake til kjøkkenbenken. Gjennom å anerkjenne verdiskapingen, det reproduktive arbeidet og all annen ulønnet virksomhet kan vi alle ta tilbake vår frihet, trygghet og verdighet.
Innlegget er tidligere publisert på bloggen Maddam.